Alle i Norge strikker. Og sikkert noen flere. Ikke alle strikker sokker eller gensere. Noen strikker skjerf. Noen strikker skjerf annenhvert år og må ha hjelp til å legge opp og felle av. Noen strikker kunst, som blir prisa. Noen strikker votter til barnebarnet i barnehagen. Som mister den ene før jul, og må gå med kjøpevotter resten av sesongen. Noen strikker strømper som er større enn strikkepinnene; som de putter i vaskemaskinen og de kommer ut som tøfler. Som de gir bort til dem som strikker skjerf.
Alle i Norge strikker, på noe. Til og med gutta strikker. Som min gamle matematikklærer. Og i vinduet hjemme hos meg sitter det en høne som eldstesønnen min strikka da han var seks. For i Norge lærer alle å strikke på skolen.
Det rare i Norge er at selv om det fins professorer og museumsfolk for alt vi skaper i Norge, som har store arkiv, datamaskiner og sekretærer med mobiltelefoner fins det ingen som tar vare på det som ligger nærmest nesa vår. I Sverige er Husfliden et statlig kontor. Og holder du et foredrag for et lokalt lag får du lønn for jobben. Fordi det regnes som en proffesjon å være strikkekyndig. Og svenske museumer arrangerer strikketreff, garntreff, omvisninger med pinnekunst i fokus. Men i Norge strikker alle. Det er fint.
Og det er fint for alle oss millioner at det endelig er en person som får betalt fra den norske staten en lønn for at hun så at noen må montere jakka, noen må kunne strikke mønster, noen har kunnskaper som er verdt å ta vare på. Jeg er så lykkelig for at Annemor Sundbø har fått statsstipend for å kunne fortsette å skrive, samle, fortelle, reise, ta bilder, ja, rett og slett jobbe for å samle trådene i norsk strikketradisjon.
Gratulerer,
Annemor Sundbø!